Savner Norge

Folk spør meg ofte om hva jeg savner fra hjemme. Hva som blir det første jeg kommer til å spise når jeg kommer hjem. Om jeg savner naturen. Om jeg savner det ene eller det andre.

For å være ærlig så JA jeg savner Norge. Ikke bare familien og vennene der hjemme, men også maten og naturen.

Jeg savner å kunne se havet og fjellene hver eneste dag. Hjemme i Norge kunne jeg bare sette foten utenfor døren og jeg ville kunne se både havet og fjellene. Hvis jeg ønsket det kunne jeg være nede ved havet eller på tur opp fjellet i løpet av 5 minutter. Jeg var alltid omringet av dem og det er nesten ikke en eneste plass jeg kan gå hvor jeg ikke ser havet eller fjellene.

Jeg savner å kunne se snøen. Jeg vet dere har fremdeles en del av den nå hjemme i Norge og at dere er kjempe lei av den og ønsker bare at den skal gå bort, bli vår og varmere. Jeg savner faktisk den fordi jeg har så vidt sett den i det hele tatt her i England. Greit det har vært litt kaldt til tider, men ikke så kaldt at jeg kan klage og ingen snø. Jeg savner å se hvor nydelig lanskapet blir når det har et lag med snø liggende over. Det føles rett og slett som om vi har hoppet over vintersesongen og gått rett til våren, det er absolutt ikke noe galt i det og jeg elsker at det er varmere enn jeg er vandt til, men snøen har vært noe jeg har sett hvert år og uten snø er det ikke vinter og uten vinter mister jeg litt av kontrollen på tiden.
Noe annet jeg savner er det vakre Nordlyset vi har hjemme. Lyset som danser over himmelen og lyser opp natten og vinteren. Jeg kunne sikkert brukt timer bare på å se på det og den flotte stjernehimmelen som her er gjemt på grunn av lysforurensningen. Når det er mørkt ute ser jeg fremdeles opp på himmelen og forventer å kunne se Nordlyset, men det er ikke der uansett hvor mange dager jeg ser nattehimmelen.
Jeg savner selvsagt maten. Bare hvordan den er tilberedet hjemme savner jeg. Jeg savner vafler, grøt, hvitost, brunost, fiskeboller, fiskekaker, fiskegrateng, kjøttkaker, kjøttboller, boller, pannekaker (spsies bare en gang i året her når det er pannekakedagen), sjokoladen, potetgullet, pappa sin mat, Sara sin laks, mamma sine kaker, ostehornene og VANNET vi har hjemme. Og det er nok mye mer som jeg bare ikke kommer på i farten. Jeg tror noe av det første jeg ønsker å spise er taco og lage noen boller eller lignende. Jeg kunne sikkert ha laget en meny for 2 uker med en ny ting hver dag som jeg ønsker å spise (kanskje til og med 3 uker).

Jeg savner roen der hjemme her er det ALLTID noe som skjer. ALLTID masse folk og biler. Det er aldri rolig. Jeg elsker å bruke tid med vertsfamilien min og min italienske søster, men det er ikke mulig å være alene. Jeg deler rom med Giulia. Det er lite som vil si at jeg ikke bruker mye tid der i og med at det er upraktisk. Leskene gjøres ved spisebordet som vil si med Giulia her og vertsforeldrene mine i stuen og ser på TV, som er nesten alltid på. Jeg savner å bare kunne gå inn på rommet MITT og ha det helt stille rundt meg eller høre på musikk eller bare se på en eller annen serie. Jeg savner å ha et privatliv hvor jeg ikke trenger å tenkt på når VI skal legge oss, men når JEG vil legge meg jeg trenger å ta hensyn til noen andre enn meg selv. Når jeg våkner på morgenen de dagene vi ikker er på skolen tenker jeg alltid på om Giulia er våken fordi jeg må vente til hun våker med å stå opp slik at jeg ikke vekker henne når jeg kan la henne sove litt lengre. Jeg savner å ikke trenge å tenke på hva som er mest praktisk for to, men hva som er mest praktisk for MEG. Jeg savner å ha litt tid for meg selv, hvor jeg kan slappe av og gjøre akkurat som jeg vil uten å trenge å tenke på andre.
Jeg vet dette høres rart ut, men jeg savner faktisk det å kunne snakke norsk og SKOLEN hjemme i Norge. Jeg har ikke kunne virkelig snakket norsk på så lenge. Selvsagt har jeg skypet litt på norsk og snakket med noen andre norske utvekslingselever, men jeg har ikke kunnet virkelig snakke norsk. Skolen fordi der er SÅ mye roligere. Den jeg har her er fra 6.-12. klassen, selv om noen av de i de yngste årene virker som de ikke kan vare mer enn 3. klassinger. De spring rundt i gangene roper og styrer. Hvis man ikke er rask fra klasserommet til lunsj området når det er lunsj risikrere man å bli sprunget ned av småunger som vil være først til kantinen.

Det er bare noe av det jeg savner. Jeg begynner virkelig å se frem til å dra hjem. Det er ikke det at jeg ønsker å dra fra alle folkene her og jeg kommer absolutt til å savne mange folk og ting fra her også, emn jeg begynner å føle på det at jeg er klar til å komme hjem. 

Beklager at det ble litt mye tekst og få bilder, men jeg måtte bare få det ut. Spørsmål?


- Emilie Helmine